Alver til besvær

av Randi Synnøve Rosasen.

Veldig mange småjenter er i en periode opptatt av prinsesser, alver, feer og alt som er rosa. Å finne gode bøker om dette der ut til å være en selvmotsigelse, hvis man ser bort fra folkeeventyrene og de nye, alternative prinsessebøkene til Per Gustavsson. Skal så biblioteket kjøpe dårlige bøker eller nekte barna tilgang til det de vil ha?

«Regnbueøya»

Etter å utallige ganger ha bestilt bøkene i serien «Regnbueøya» på fjernlån, ble barneavdelingen i biblioteket der jeg jobber bedt om å være så snill å kjøpe bøkene. Bøker med glitter og stjernestøv om alver i et nokså lite troverdig univers stod ikke akkurat øverst på prioriteringslista over hva budsjettet skulle rekke til, men det var bare å bite i det sure eplet. Siden har vi knapt sett bøkene. De fyker ut like fort som de blir levert inn.

Hvem er denne Daisy Meadows?

«Regnbueøya» er en serie bøker skrevet av pseudonymet Daisy Meadows. Bak dette koselige navnet skjuler det seg ikke mindre enn et tjuetalls forfattere, som ikke nødvendigvis skriver så dårlig, men i denne serien er de underlagt så faste rammer og en så firkantet oppskrift at de ikke får sjansen til å utfolde seg og vise hva de kan. De blir takket på forsatspapiret, men uten at deres rolle er nevnt, bare navnet.

Fabrikkproduksjon

Siden 2003 er det blitt utgitt over 150 bøker i serien på engelsk. Hver underserie har 7 bøker. To av disse, altså 14 bøker, er blitt oversatt til norsk. Bøkene handler om to jenter som møtes på Regnbueøya der de må finne syv alver som er forhekset og forsvunnet. En alv blir funnet hver dag i uka, altså i alt syv bøker. I den andre serien er det alvenes magiske poser med alvestøv som er blitt stjålet, og dermed er det blitt kaos på stjernehimmelen.

Kommersialisering og kjøpepress

Dette er typiske samlebøker. På bøkene i den første serien står det: «I hver bok om Regnbueøya skal du finne en alv. Når du har samlet alle syv, får Alveland fargene sine tilbake!» Det høres ut som om dette er interaktive bøker, men innsatsen du først og fremst oppfordres til er å samle, altså helst kjøpe, alle bøkene. Bøkene koster rundt 150 kroner, og det holder ikke å kjøpe et par stykker. Man må ha alle, ellers kan ikke ro og orden i Alveland gjenopprettes. Da kommer man opp i et par tusen kroner, ganske mye for en familie, og veldig mye for et lite bibliotek. Bøkene lokker jentene til seg med fargerike omslag med stjernestøv, glitter og alver som har fått hver sin personlighet vist i klærne de har på seg.

Bokprat

På vårt bibliotek presenterer vi aldri bøker av denne typen på de mange bokpratene vi har. De blir lånt ut uansett. Det vi imidlertid har lagt merke til er at barn ofte er ganske altetende. De låner og leser både de gode og de mindre gode bøkene. Dette gjør at vi mener innkjøpene kan forsvares. Barna får med seg hjem både bøkene de ønsker seg og de bøkene vi snakker varmt om. Bibliotekene må ved innkjøp prioritere de gode bøkene, men vi må også ha noe av det folk spør etter. Vi skal ikke sitte med moralsk pekefinger, men la dem få noe å velge mellom. Det går an å snakke varmt om de gode bøkene uten å snakke negativt om dem som ikke er så gode. Blir barna fortalt at de ikke bør lese visse bøker fordi de er dårlige, kan de føle seg dumme fordi de liker noe man ikke burde like. Andre vil lese dem på trass. I begge tilfelle kan vi ha ødelagt lesegleden deres.

 

Min sønn leste en gang 54 bøker i en kommersiell og dårlig serie. Da oppdaget han at alle var skrevet etter samme oppskrift og var kurert mot å lese mer av den typen. Han hadde også oppnådd å øke lesehastigheten noe formidabelt. Lesehastighet og vurderingsevne kan altså oppnås ved å lese slike bøker, men jeg vil tro at det samme kan oppnås ved å lese massevis av kvalitetsbøker. Det gjelder bare å starte en trend. Har ett barn lest en bok som falt i smak, skal snart de andre lese den også. Derfor tror jeg det er viktig med hyppige bokprater. De kan gjerne innledes med en liten samtale om bøker elevene har lest siden sist. Formidling i et lesesirkelformat kombinert med bokprat kan ha en veldig god effekt.

Hva gjør vi nå?

Jeg tror at bibliotekene bør ha et bredt spekter av tilbud, men vi skal ikke formidle alt. Vi skal heie på og vise fram de bøkene som ikke glitrer og krever «Kjøp meg!». Perlene som gjemmer seg bakom det prangende og kommersialiserte er de som vil gi leseglede i det lange løp.

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.