Kvalitet og kommers

av Cecilie Takle.

Kommersialiseringa og serialiseringa av norske barne- og ungdomsbøker er et faktum. Det er bare å se på statistikken for antall utgivelser retta mot barna og unge. Mange stiller seg kritiske til denne utviklinga, og hevder at masseproduksjonen og seriene går på bekostning av bøkenes kvalitet. Men er det nødvendigvis slik at kvantitet alltid går på bekostning av kvalitet? Kan det være slik at kvantitet noen ganger er en forutsetning for tilgang på kvalitet?

Statistikken viser at av de skandinaviske landene, er det Danmark som har størst vekst i antall utgivelser for barn og unge i årene 2012-2014, mens Sverige følger like bak. I Finland ser man tendenser til nedgang i antallet utgivelser, mens antallet i Norge er ganske stabilt. I følge Norsk barnebokinstitutt ble det i 2014 utgitt hele 1209 bøker for barn og unge i Norge, en dobling siden 1990[i].

Man ser ofte tendenser til at denne utviklinga omtales med negativt fortegn i ulike fora der litterær kvalitet er under lupen, men jeg ønsker å rette fokuset mot et positivt aspekt ved at utgivelse av barnebøker kommersialiseres og gjøres til en egen industri. Mange kritiserer nemlig de kommersielle konseptene seriebøker og lettlestbøker, og hevder at kvaliteten i dem er så lav at de virker mot sin hensikt, som jo er å vise den unge og uerfarne leseren veien til bøkenes verden. Selv om den litterære kvaliteten på en del seriebøker selvfølgelig kan (og bør!) diskuteres, vil jeg her vise til en viktig konsekvens av at barnebokutgivelse har blitt en kommersiell industri, på lik linje med andre industrier, nemlig innkjøpsordninga vår. At mange forfattere og illustratører produserer store antall bøker for barn og unge, fører til framveksten av en stor og slagkraftig bransje, og til at også bøker som ikke er for voksne inkluderes i innkjøpsordninga. Et stort kvantum av utgivelser gjør at barnebokbransjen blir vanskelig å sette til sides når en skal vurdere hvilke bøker som skal med i innkjøpsordninga. Tidligere var det mulig, om enn ikke greit, å si at barnelitteraturen «ikke gjelds», men det er ikke lenger et alternativ.

I 2009 ble det kjøpt inn 135 titler innenfor kategorien «ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge» i 1550 eksemplarer papirbøker[ii], mens antallet titler nå har økt til 1480 i samme kategori[iii]. Et stort antall utgivelser av bøker for barn og unge legger tilsynelatende dermed press på Kulturrådet til å utvide antallet innkjøpte bøker for denne målgruppa for at det skal være samsvar mellom antall utgivelser og antall innkjøp til ordninga. Ettersom at bøkenes kvalitet likevel vurderes nøye før de evt. inkluderes i innkjøpsordninga, legger ordninga et press på forfatterne som ønsker å få bøkene sine godkjent, om å produsere bøker av høy kvalitet. Så det store kvantumet som nå utgis får ringvirkninger idet innkjøpsordninga nå rommer et større antall titler, som kvalitetsgranskes før de kjøpes inn. Stort kvantum fører på sikt til større konkurranse og høyere krav kvalitet.

Den nordiske bildeboka

Samtidig kan vi si at innkjøpsordninga gjør det mulig for barnebokforfatterne og –illustratørene våre å kunne produsere kontroversielle bøker med utfordrende tematikker, altså bøker som er utenfor det som amerikanerne ville kalle mainstream, uten at de trenger være så redde for å tråkke aktører på tærne at det legger for mye bånd på kunstneriske prosesser. I hvor mange andre land i verden kunne man ha gitt ut bøker som f.eks. Sinna mann eller Håret til mamma av Dahle og Nyhus? Se bare hvordan det gikk da Garmanns hemmelighet av Stian Hole skulle lanseres i USA. Det ble stor oppstandelse på grunn av oppslag som viste nesten nakne barn som badet gjennom Holes særegne fotokollasjteknikk, og utgiverne forlangte at Hole endret de aktuelle oppslagene, hvilket han gjorde. I Norge trenger ikke kunstnerne i like stor grad å gå på akkord med seg selv for å innynde seg hos markedskreftene.

Magdalena Ulas har skrevet masteroppgave om barnebokbransjen i henholdsvis Polen og Norge, og sier følgende i et intervju fra 2010 med Lina Undrum Mariussen ved NBI[iv]:

 I Polen kan man ikke leve av å være forfatter, og det finnes ingen støtte for barnelitteratur. Derfor blir det et økonomisk spørsmål hvilke titler forlagene tør å satse   på. I Norge har man innkjøpsordningen og produksjonsstøtte til bildebøker, i tillegg til kunstnerstipender. Dette gjør det mulig for forfattere, illustratører og forlag å eksperimentere mer og gi ut bøker som ikke nødvendigvis selger mye.

Uten innkjøpsordninga hadde man nok ikke kunnet snakke om «den nordiske bildeboka» som litterært fenomen, og den hadde nok ikke plassert Norden på kartet i det internasjonale barnelitteratursamfunnet. Så til tross for at kvantitet ofte, veldig lettvint, settes i et direkte motsetningsforhold med kvalitet, er det kanskje i akkurat dette tilfellet, i spørsmålet om barnebokbransjen, et nødvendig «onde» for å skape en slagkraftig bransje som krever sin plass i kulturarbeid i Norge, og som krever å bli regnet med -blant annet i innkjøpsordninga, som igjen gir god kunstnerisk grobunn for forfattere og illustratører som våger å tenke utenfor boksen, fjerne tabuer, og utfordre etablerte sannheter for å ta barn på alvor -og sånt blir det kvalitetsbøker av.

 

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.
[i] http://barnebokinstituttet.no/statistikk-forskning-50-2/statistikk-over-bokutgivelser-for-barn-og-unge-i-norge-2014/

[ii] http://barnebokinstituttet.no/uncategorized/innkj%c3%b8psordningen-2000-2009/

[iii] http://www.kulturradet.no/stotteordninger/innkjopsordning-ny-norsk-skjonnlitteratur

[iv] http://barnebokinstituttet.no/uncategorized/lite-sorg-i-polske-barneb%C3%B8ker/